Bøndernes Hus i Fenstad sto ferdig i 1924. Det ble bygget av byggmester Aksel Bjørnstad fra Feiring etter initiativ fra bøndene i Fenstad som ønsket et eget forsamlingslokale.

Ti år tidligere hadde Arbeiderlaget i Fenstad fått sitt eget forsamlingslokale i Åland. Nordby var en gave fra  en utflyttet Fenstadsokning: Grosist og Mynthandler Hansen på Konsberg. Tilbake på tidlig 1900 tall var det et tydelig skille i Nes mellom bønder og arbeidere, og bøndene i Fenstad gikk derfor sammen om å bygge sitt eget Bøndernes Hus. Det ble finansiert av lokalt tømmer og dugnadstimer. I tillegg betalte alle 1/4 øre av hver mjølkeliter de solgte.

I 1974 overtok Bygdeungdomslaget Bøndernes Hus. I tillegg til eget bruk ble huset utleid til foreninger og organisasjoner, samt private for fester og jubileum. Fra 1995 var kommunen fast leietaker og stedet var ungdomsklubb.

I 2005 ble hus og tomt solgt til Arild Ramstad. Han er selv fra Nes, og hans kone vokste opp som nabo til Bøndernes Hus. Familien Kristensen hadde vært sterkt delaktige i såvel initiativ som gjennomføring av byggeprosessen og barn og barnebarn har gjennom årenes løp vært flittige brukere av huset i ulike sammenhenger.

Bortsett fra nytt kjøkken var det var gjort lite endringer siden huset ble bygget. Det trengtes derfor endel vedlikehold og mindre oppgraderinger før huset igjen kunne leies ut. Søndre del av huset var i hovedsak lagerplass. For å finansiere oppgraderinger ble det søkt og godkjent om ombygging av denne delen til to leiligheter. Arkitekt var Gudmund Tangen.

I ettertid er også deler av utearealet opparbeidet og reguleringsplan for 9 utleiehytter er godkjent. I samarbeid med en god nabo blir området ned mot elva også oppgradert og i løpet av noen sesonger ser man for seg et frodig fint område her hvor selskapeligheter på Bøndernes Hus kan kombineres med både overnatting, turer på elva og aktiviteter i samarbeid med andre aktører i nærområdet.

For 100 år siden bidro slusene til at Svanfoss ble et blomstrende økonomisk knutepunkt i Fenstad. Den gangen var elva utgangspunktet for industriutvikling, handel og transport.

Elva ga muligheter, men fossen kunne være et hinder. Enten du skulle over elva, oppover eller nedover elva, måtte du benytte båt.

Ole Kristensen (1857 – 1941) bosatte seg på garden Nedre Grinder i 1888. Han var trelasthandler og gardbruker og skjønte fort at elva og fossen ga muligheter.

I 1904 reiste han ønske om bru over elva ved Svanfoss. Denne skulle erstatte det gamle sundstedet mellom eiendommene Huser og Strøm.

Brua, ei hengebru i jern kostet 8500,- kr og forbindelsesvegen 9000,- kr. Fenstad kornmagasin bevilget 1000,- kr, en lokal pengeinnsamling bidro med 3465,- kr. Resten bidro Nes herredsstyre med. Berørte grunneiere ga fri grunn.

Sluser var et annet ønske. Skulle det bli lønnsom dampbåt trafikk mellom Årnes, Eidsvoll og Mjøstraktene måtte elva bli farbar forbi Svanfossen.

Dette ble også gjennomført, og i anleggsperioden inntil slusene og brua sto ferdig i 1910, arbeidet inntil 300 mann i Svanfossen.

Det var i denne perioden Svanfoss ble et bygdesentrum. Det var allerede kolonialforretning og bank i veslebygningen på Nedre Grinder. Etterspørselen gjorde at denne ble flyttet til Svanfoss. Etter hvert ble det flere butikker i tillegg til to sagbruk som ga arbeid til 30 mann. Sagbruket engasjerte også 100 mann med tømmerhogst.

Basert på «Svanfoss – Et Bygdesentrum» av Lise Kristensen.

Alt i 1805 ble det utarbeidet planer for å gjøre Vorma farbar for dampbåttrafikk fra Mjøsa og ut i Øyeren. I Sundfossen i Eidsvoll var det allerede sluser. De kom i 1858 da Sundfossen ble demt opp for å regulere vannstanden i Mjøsa av hensyn til dampbåttrafikken. Mjøsa ble hevet fra 2.36 til 3,14 moh på det faste vannstandsmerket ved dammen.

I 1906 ville vannfallseierne i Glomma, organisert i Glommens brugseierforening, øke verdien av vannfallet ved regulere Mjøsa ytterligere. Fallhøgda i Vorma mellom Mjøsa og Glomma er bare drøyt 1 m. En ny demning i Svanfoss eller Ertersekken skulle fordoble vannkraften i Nedre Glomma og øke verdien av fossefallene.

Regjeringen med statsminister Christian Michelsen sa ja, og høstet politisk stormvær. Stortinget var redd at utenlandske eierinteresser sto bak. Brukseierforeningen reddet situasjonen ved å tilby staten hele anlegget.

Glommens brugseierforening lovet i reguleringsvedtektene at elva skulle bli farbar forbi Svanfossen til Glomma. Det var et argument som gjorde at grunneierne langs elva stilte seg positive til reguleringen.

For Ole Kristensen som ønsket å satse på transport til vanns, var transportforbindelsen mellom Mjøstraktene og Kongsvingerbanen svært viktig. Sammen med O. Horgen arbeidet han for å få sluser samtidig med at Svanfossdammen ble bygd.

Dette ble gjennomført, og i mange år var slusene i full drift.

Med privatbilismens inntog, sank båttrafikken og da det skulle bygges ny bru og dammen ble ombygd i 1973 ble det vedtatt å legge ned slusene. Glommen & Laagen Brukseierforening (GLB) mente at en tralleordning kunne sikre framkomst i vassdraget for den båttrafikken som var i elva på det tidspunktet. Mange lag og foreninger i Fenstad protesterte, men protestene ble ikke tatt til følge.

I 1989 hadde GLB planer om å etablere en ny løsning for transport av båter forbi Svanfossen. Båttrafikken hadde tatt seg opp i elvene. Nå dreide det seg ikke om nyttetrafikk men om rekreasjon. Stadig flere gikk til anskaffelse av båt, fisket, sto på vannski og ferierte på elva. Med større båter var tralleløsningen ved Svanfoss for dårlig og en liten aksjonsgruppe besluttet å prøve å få åpnet slusene igjen. – Det ville bli den beste løsningen for miljøet og samtidig kunne slusene bli en turistattraksjon, mente de.

Aksjonsgruppa Svanfossens venner besto av Arne Sundli, Bjørg Owren, Terje A. Nome og Steinar Stenersen. Den 5. september 1989 innkalte de til et åpent møte på Bøndernes Hus for å fortelle om planene sine og oppfordret folk til å tegne seg som medlemmer. Sentrale personer innen reiseliv, næringsliv og politikk var invitert. ”Svanfossens venner”, GLB og Raumnes Historielag holdt innledninger og deretter var ordet fritt.

Møtet ble en suksess og ”Svanfossens venner” fikk mange nye medlemmer. Interimstyret jobbet videre med medlemskampanjen sin og kunne til slutt presentere ei liste med over 3000 underskrifter fra enkeltpersoner og foreninger som ønsket reåpning av slusene. ”Svanfossens venner fikk også aktiv støtte på rikspolitisk plan”. Stortingsrepresentant Eva Finstad, som da satt i industrikomiteen, var en av disse.

Etter en befaring i Svanfoss ga industrikomiteen full støtte til tiltaket. De bidro med en finansieringspakke som gjorde at GLB valgte reåpning av slusene for å oppfylle reguleringskravet om å sikre fortsatt ferdsel til vanns mellom Mjøsa og Glomma.

Under åpningsfesten i 1993 var det folkefest i Svanfoss med hundretalls av fremmøtte.

Basert på «Svanfoss – Et Bygdesentrum» av Lise Kristensen.

Ole Kristensen hadde en dampbåt, ”Vormen”, som hadde gått i trafikk mellom Svanfoss og Årnes siden 1896. Åpning av slusene i 1911 ga ny giv for båttrafikken. ”Elida” erstattet ”Vormen” deretter «17. mai» og til slutt «Laksen». Båtene ble brukt både som fraktbåter og til lystturer. Likevel ga ingen av disse båtene nok inntjening til å gi lønnsom drift. Dessuten var det vrient å finne godt og edruelig mannskap.

Ole Kristensen hadde tro på elva som ferdselsåre og i 1911 bygde han en motorbåt, ”Svan I” og satte den inn i trafikken. To år senere kom ”Svan II” med 16 HK og transporthastigheten ble forbedret radikalt. Da ”Svan II” ble for liten, kjøpte han en dampbåt i Øyeren, bekostet to svære lasteprammer som hver tok fire jernbanevogner i last. Etter noen års travel drift overtok et aksjeselskap driften, og da biltrafikken begynte, ebbet båttrafikken ut litt etter litt.

Med gjenåpning av slusene i 1993, ble det viktig å tilrettelegge vassdraget for økt båttrafikk. ”Vannveiens venner” tok derfor initiativ til merking av elva og brygge på Årnes.

Arild Øiesvold og Gunnar Stokkebryn dannet så et folkeaksjeselskap, ”Glommen og Vormen Skibsaktieselskab”. Målet var å etablere persontrafikk på elva igjen. Steinar Stenersen var også sentral i dette selskapet.

Båt for formålet ble kjøpt i Lofoten og Alvin Mikalsen, dagens skipper og Terje Holmgren sammen med to båtentusiaster fra Lofoten kjørte båten nedover langs kysten.

Under åpningsfesten ble båten, ”Elvekongen”, benyttet som transportmiddel for VIP-gjestene.

I dag er slusene blitt en av bygdas store turistattraksjoner og i juli og august går ”Elvekongen” i fast rute mellom Årnes og Svanfoss. Utover dette går båten i chartertrafikk. Båten blir mye benyttet når folk ønsker å lage en spesiell ramme rundt møter, familiehøytider og jubileer.

Basert på «Svanfoss – Et Bygdesentrum» av Lise Kristensen.